Den lange veien mot Rosenborg

av TF

For 103 år siden gikk to guttegjenger på østsiden av byen svanger med tanken om å stifte hver sin fotballklubb. Det er sikkert ikke en tilfeldighet at den ene klubben ble stiftet en dag før den andre. Her lukter det rivalisering lang vei. De to klubbene ble kalt Ørn og Odd, sistnevnte ble senere Rosenborg Ballklubb. Guttene hørte til på Lademoen og på Rosenborg, de to fattigste bydelene i Trondheim på den tiden. Arnestedet til de to klubbene var på Lilleby for Ørn sin del og i området rundt Rosenborg gate og Øvre Møllenberg gate for Odd sin del. Avstanden mellom de to stedene er i underkant av 10 minutter ved rolig gange.

Spesielt var forholdene ille på Lademoen der 30% av barna på Lilleby skole fikk offentlig bespisning i løpet av dagen for å unngå underernæring. Et liv i armod, fyll og elendighet var virkeligheten for mange. Forholdene på Rosenborg/Møllenberg var en del bedre, men heller ikke her snakker vi om spesielt gode oppvekstsvilkår. Men at det lå et gryende engasjement for fotball på lur var det ingen tvil om. Begge klubbene kom godt i gang, men måtte i de første årene konkurrere med mange andre tilsvarende klubber i sine nærområder. Tryggkammeratene hadde eksistert allerede fra 1910 og snart var også Falken, National og Ravn solid plassert tett innpå Ørn, mens Bispehaugen IL lå kun et steinkast unna Odd. Litt lengere mot Pappenheim fant vi SK Sport som senere ble omdøpt til Trond. 

Nå over 100 år etterpå kan vi se tilbake å si at det er smått fantastisk hva de to klubbene har oppnådd både nasjonalt og internasjonalt med tanke på de magre kårene de begge ble unnfanget i. Rosenborg som beste norske herreklubb gjennom tidene og Trondheims Ørn som beste norske kvinneklubb.

I februar i år ble de to klubbene enige å gå videre sammen under navnet Rosenborg. Denne enigheten er i stor grad basert på praktisk forretningsmessig tankegang. 

Vi fotballromantikerne insisterer likevel å se litt annerledes på det. Det har nemlig vært flørting mellom de to klubbene ved flere anledninger etter at kvinnefotballen sto alene tilbake i Ørn. Tanken har vært både fremmed og nær på samme tid. Fremmed fordi forskjellen på herre og kvinnefotballen har vært så stor! Rosenborg, giganten, som ikke bare har spist kirsebær med de store ute i Europa, men også vunnet over noen av dem. Kvinnefotballen og Ørn har på langt nær opplevd den samme oppmerksomheten! Men det har likevel ligget en slags slektskapsfølelse der. Kanskje ikke blant spillere og trenere som kom og gikk, men for andre, blant annet de av oss som har hatt røttene våre rundt de områdene de to klubbene er stiftet. Hos oss kunne tanken av og til være ganske nær. Men ikke for enhver pris selvsagt. Tanken har nok blitt ganske så grundig skrinlagt de gangene man har følt at egen klubb ikke kom godt nok ut av dette.

I 1972 når kvinnefotballen kom til Trondheim og Ørn var Rosenborg, også da, et av topplagene i Norge. De hadde siden de slo gjennom i norsk fotball i 1960 markert seg sterkt. Tre cupmesterskap og tre seriemesterskap med The double som kronen på verket sesongen før var fasiten i løpet av denne korte tiden. At det ble stiftet en damefotballklubb i byen ble nok mest sett på som en kuriositet, men ikke verre enn at det dukket opp fruer til noen av Rosenborgspillerne på Ørntreningene. 

Det er vel ingen grunn til å tro at disse fruene kom av en annen årsak enn at dette var en morsom gimmick det kunne være gøy å være med på. Det viste seg da også at de var elendige til å spille fotball. Flere av de andre jentene som kom hadde noen hundre timer med fotballspill sammen med gutter i skolegård og balløkker på baken.

Senere ble det en viss kontakt når Ørn fikk tildelt treningstid på Lerkendal på midten av 70-tallet. Ofte hadde Ørn sin treningstid rett etter Rosenborg. Nils Arne Eggen hadde en lei tendens til å dryge ut treningstiden og inn i Ørns tilmålte tid, og holdningen var nok at det vi drev med på langt nær var spesielt viktig og at vi måtte regne med såpass. 

Ikke for det; når jeg som trener i den tiden tok kontakt med Nils Arne om han kunne tenke seg å komme på et spillermøte hos oss i Ørn så var beskjeden klar: «Dette er noe jeg får mange spørsmål om og jeg må nesten bestandig si nei, men for dere gjør jeg et unntak! Jeg inviterer dere til Brakka en kveld i neste uke.» Vi møtte selvsagt opp og fikk en fantastisk leksjon. Også for meg som trener, ble den en lærerik aften. Jeg hadde jo aldri hørt om tredjemanns løp og slike ting før! 

Men hvor lenge varte idyllen? I neste uke sto vi nok en gang og ventet på å komme ut på treningsbanen mens Nils Arne fortsatte inn i vår treningstid. Nå syntes vi imidlertid at vi hadde så god og hyggelig kontakt med ham at vi forsiktig antydet at dette var vår treningstid. Dermed kom det en eksplosjon som mer en tydelig gjorde det klart at vi nå hadde gått langt over streken. Jeg skal ikke begi meg ut på å forklare kroppsspråk og heftig gestikulering. Det er unødvendig. Alle i Trøndelag kan se for seg synet i sitt indre øye uten min hjelp. -Vi ska spæll mot Vålerenga te helga, fikk vi beskjed om, sjå å kom dokk av banen. Dermed tente også vi, og når jeg hørte en av spillerne bak meg si; Ja å vi skal spæll mot Øya FC på tirsdan. Du kan kom dæ av banen du, fikk jeg motet til å sette hardt mot hardt. Vi nektet å gi oss og det endte med at Nils Arne måtte ta med seg spillerne å gå av banen. Det hadde antagelig ikke skjedd uten at Odd Iversen på sin rolige og lakoniske måte kom oss til hjelp: La veitjan få træn no da Nils Arne!

Senere ble det en mer gemyttlig kontakt med Nils Arne, og jeg husker spesielt at vi møttes på Fornebu etter cupfinalen i 1996, der Ørn hadde slått Klepp 3-0.  Nils Arne hadde vært på cupfinalseminar og da programmet hadde gått inn i kvinnenes finale hadde han gitt klar beskjed om at seminaret skulle avbrytes. -Vi ska sjølsagt sjå kampen, hadde han gitt beskjed kom. Fint for oss fordi vi fikk en fin gjennomgang på hvordan vi kunne ha løst noe av det angrepsmessige bedre etter den filosofien vi bekjente oss til, nemlig Rosenborgfilosofien!

På slutten av 70-tallet ble det for første gang lansert en sammenslåing av de to klubbene. Initiativet kom like mye fra Rosenborg som fra Ørn, men uten at det var forankret i særlig grad på styrehold. Det var likevel såpass alvorlig at det kom til et møte på Brakka mellom representanter fra de to klubbene. Fra Ørn stilte Karen Espelund og jeg.

For Ørn sin del hadde det kommet til en alvorlig bekymring når det gjelder rekrutteringen til kvinnefotballen, det var jo nesten ingen store klubber som startet opp med jentefotball! Og klubben følte seg tvunget til å se forskjellige retninger for å få gjort noe med dette.

Det var seriøse samtaler på gang både med Tiller IL og konstellasjonen Nardo/Kvik. Ivar Koteng var forresten formann i Kvik på den tiden, men uten at det kom til sammenslåing. Det var for sterke klubbfølelser i sving til at dette lot seg realisere.

Når det gjaldt forhandlingene mellom RBK og Ørn endte det i en felles forståelse av at man hadde litt forskjellig inngang til spørsmålet. Men for oss i Ørn del ble det nok ganske tydelig at begrepet likeverdighet ikke ville bli godt nok ivaretatt. Det var likevel et flott møte for oss. Ikke minst å bli tatt på alvor av en Rosenborgstørrelse som Kåre Rønnes!

Å bli tatt på alvor har selvsagt vært en svært viktig faktor. Riktignok har enkeltpersoner, først og fremst lite modne RBK-spillere slengt med leppa om kvinnefotballen nå og da, men når det gjelder Rosenborg som klubb så har aksepten vært ok. Det er noe også tidligere Ørntrener Hans Petter Larsen fikk erfare. Han var styremedlem i RBK den gangen han fikk forespørsel om å trener Ørns a-lag. Noe han takket ja til. Det var helt uproblematisk for ham i etterkant å høste så mye han ville fra Nils Arne Eggen og Bjørn Hansen. Spesielt Bjørn Hansen har alltid vært en stor ressurs som vi i Ørn kunne benytte oss veldig av. Aldri nei når han ble spurt om en samtale eller et spillermøte. Som den hedersmann han var hadde han en innstilling og tro på kvinnefotballen som få andre.

Bjørn Hansen var også mentor og en fabelaktig støtte for Thomas Dahle i tre år når han var Ørntrener.

Også utover på 90-tallet kom det til samtaler mellom de to klubbene. Lederne Eldar Hansen i RBK og Egil Jensen i Ørn hadde noen uformelle samtaler, men fotballens iboende travelhet spiste opp initiativet på bekostning av mer presserende ting. Siste gang det kom til seriøse samtaler var i 2007, den gang Anne Sofie Hunstad var leder i Ørn. Men også denne gang var nok ikke viljen og lysten nok på plass til at det kunne bli en realitet.

Kvinnefotballen har alltid hatt et voldsomt drawback i forhold til andre idretter. I hvert fall her i Europa. Her har fotball blitt sett på som selve manneidretten. Snedig for øvrig at man i USA har hatt den forestilling at fotball er en idrett som passer utmerket for kvinner. Der har jo amerikansk fotball vært det store for menn. Dette kan uten videre forklares ut ifra kulturelle forestillinger der forskjellige fordommer og innlært verdisyn ligger til grunn. Dette har ligget som en klam hemsko for utviklingen av kvinnefotballen i Norge og ellers i Europa. Heldigvis har det i den senere tid skjedd mye på den kulturelle fronten. 

Når aksepten økte og de store internasjonale klubbene innlemmet kvinnefotballen så skjøt utviklingen fart. Omkvedet etter VM i fjor var stort sett at kampene var underholdende og at spillerne hadde gode ferdigheter.

For bare få år siden kom det også her på bjerget opp tanker igjen om sammenslåing av Ørn og RBK. Vålerenga hadde innlemmet kvinnefotballen og så dukket også LSK kvinner opp som et eksempel på nært samarbeide mellom herre- og kvinnefotballen. Selv om sistnevnte konstellasjon er et dårlig eksempel på hvordan det bør gjøres så var det likevel nok til at kvinnelige fotballspillere følte på at det var her man satset og at det var her man burde spille.

Tanker om at Rosenborg burde satse på kvinnefotball dukket opp, og når trener Thomas Dahle og kaptein Marit Claussen snakket varmt i Adressa for at Ørn burde gå inn i Rosenborg, ja så ble vel egentlig prosessen satt i gang. Når i tillegg fylkesordfører Tore O. Sandvik gikk ut i Adressa og sa at Rosenborg burde starte med kvinnefotball ble det et ytterligere puff.

Thomas Dahle brukte media for å så frøet om Ørn inn i RBK

Internt i Ørn var det en pietistisk holdning til det hele. Styret med Ragnar Slettestøl i spissen hadde stor respekt for Ørnhistorien og ville nødig ta initiativ som kunne skape strid. Imidlertid så kom det i gang en intern prosess som etter hvert kom til den konklusjonen at det er selve idretten som er viktigst. Det at de kommende generasjonene med kvinnelige fotballspillere skal få så gode rammebetingelser som mulig. Når de fleste så dette perspektivet så var saken egentlig innlysende. 

Det var nok flere av oss som jobbet litt i kulissene her, men loddet ble kastet når styreleder Ivar Koteng i Rosenborg etter hvert ble ganske tydelig på at han var en varm tilhenger av at det skulle settes i gang et tett samarbeide mellom Ørn og RBK. Et samarbeide som til slutt ville ende i at Trondheims Ørn blir tatt opp fullverdig i Rosenborg Ballklubb. For de av oss som har levd i og for klubben er dette vemodig, men også nytt og spennende. Det er med stoltheten intakt vi roper et høyt og tydelig: HEIA ROSENBORG!