Storhetstiden til Ørn og årene etter

av TF

Etter at en femårsplan ble utarbeidet i 1991 ble sesongen 1992 viktig. Magre år skulle nå erstattes av oppgangstider. Planen skulle settes i verk. 

På spillersiden hadde Ørn peilet seg ut Ann Kristin Aarønes fra Spjelkavik ved Ålesund. Anka hadde allerede debutert på landslaget og ble ansett som et supertalent. Det gikk rykter om at hun var på vei til Sandviken i Bergen. Her var det bare for styreleder Egil Jensen å hive seg på telefonen. Det viste seg at det sto om skoleplass. Det ble ordnet her i Trondheim og dermed var Anka den nye spennende signeringen. Nylig hadde Ørn fått spillere som Trude Haugland fra Grand Bodø og Ann Kristin Amundsen fra Kristiansund. Også disse viktige signeringer, men mer av den typen som kom naturlig. Skolegang og utdannelse hadde også før bragt gode spiller til Trondheim. Men med Anka ble den første og uhyre viktige brikken som var basert på en målrettet satsing på plass. Trondheims Ørn ble på grunn av denne signeringen igjen en attraktiv klubb også for andre spillere.

På vinteren i 1993 vant Ørn NM i five-a-side. En hendelse som av trener Hans Petter Larsen forklares som svært viktig. Klubben hadde fått smaken på å vinne igjen. Troen på at Ørn kunne bli best befestet seg. Senere det året kom en atskillig gjevere seier. I cupfinalen på Bislett ble det en etterlengtet kongepokal etter seier 3-2 mot Asker. Forklaringen var ikke bare gode spillere som kom utenifra. Med stor tilfredshet kunne Ørn notere at det fortsatt var fem egenproduserte spillere blant de som ble norgesmestere. Noen av dem var på hell, som en skadeforfulgt Eva Gjelten, mens andre fikk sin inntreden i norsk fotball i denne kampen. Spillere som skulle prege Ørn og norsk kvinnefotball noen år fremover. Den ene var Randi Leinan. Randi hadde mange år på Ørns jentelag bak seg. Senere spilte hun på Verdal og Heimdal sine seniorlag. Nå var hun tilbake i Ørn og sto foran en bemerkelsesverdig opptur som spiller. Hun ble de neste års scoringsdronning i kvinnefotballen. Både på Ørn og på landslaget. En annen spiller fra Ørns egen rekruttavdeling på dette laget var Monica Enlid. Også hun en meget viktig egenprodusert spiller skulle det vise seg i den drøye 10-årsperioden storhetstiden varte.

For å innarbeide ønsket spillestil ble analyse av kampene et viktig satsningsområde. Grunnlaget ble lagt i 1991. Sesongen ble videofilmet og alle obligatoriske kamper ble analysert. Det hele gikk på en rekke forhold rundt målsjanser. Både egne og motstandernes. På den måten fikk trenerne en bedre forståelse for hvilke typer angrep som førte til målsjanser. Og hva med dødballer? Fikk vi noe ut av dem? Hvilke typer målsjanser kom mot oss? Greide vi å utnytte ubalanse hos motstanderlaget? Var vi flinke nok til å omstille defensivt når motstander vant ballen?

En større bevisstgjøring på slike ting satte Ørn i stand til å utvikle den fotballen man ville spille. Og det skal ikke legges skjul på at Drillo og Rosenborg var forbildene.

Trener Hans Petter hadde mange samtaler med Bjørn Hansen og Nils Arne Eggen. Bjørn Hansen var også en god samtalepartner for meg når jeg kom inn som trener igjen i 1995. 

Året før, altså 1994, var det meste allerede på stell i Trondheims Ørn. Michael Hansen hadde ledet laget til seier i både serie og cup. At jeg igjen ble tilbudt trenerjobben før 1995 skyltes sikkert at klubben var opptatt av å ta vare på, og hegne om den klubbkulturen man forsøkte å videreutvikle fra tidligere tider. Jeg hadde nok ikke de kvalifikasjonene som jeg burde hatt for å ta over toppidrettsutøvere av dette kalibret, men på den annen side så slet kvinnefotballen med å få tak i trenere på det høye nivået den fortjente. Laget var likevel så godt at det nærmest var umulig å ikke vinne titler. Og som Berit Waage, en av de mest toneangivende spilleren fra den tiden så oppmuntrende har sagt det: Vi hadde vunnet alt i den tiden selv om mora mi hadde trent oss. Vel, vi tapte NM-finalen i 95 med undertegnede som trener. Ikke mer nevnt om det!

De to årene i 95 og 96 ble likevel fantastiske og siden vi avsluttet med The Double i 96-sesongen kunne laget overlates i god stand til Sturla Voll. Sturla hadde den fotballfaglige ballasten som jentene fortjente og gjorde en strålende jobb med laget dette året. Det hele ble kronet med Nordisk mesterskap på Island med 5-0 mot danske Hjørring i finalen. Vi liker å tro at Trondheims Ørn var verdens beste klubblag dette året. 

Cupfinale for kvinner, Klepp mot Trondheims-Ørn. Seiersjubel hos Trondheims- Ørn etter endt kamp, som endte 6-1 til Trondheims-Ørn. Norgesmester kvinner 1997: Trondheims-Ørn. Foran f.v. Tone Haugen, Tone Berg Hansen, Cecilie Gotaas, Merete Myklebust, Gøril Kringen, Ann Kristin Aarønes og Brit Sandaune. Bak f.v. Berit Waage, Trine Lerum, Adelheid Roaldsøy, Linn Nyrønning, Guri Anne Hansen, Inger-Lise Krok, Monika Enlid, Unni Lehn, Anita Waage og Ragnhild Gulbrandsen. Scan-Foto: Jan Greve

Spillerne som slo igjennom i Ørn i disse årene kom inn i et miljø der dedikasjon var honnørordet. Det hadde etter hvert befestet seg en garderobekultur som var helt unik. Og ikke minst, spillerne var fotballinteresserte. Det var en gjeng som ofte slo seg sammen for å se på andre av byens fotballag. Ikke bare Rosenborg, men også Ranheim, Nardo og Strindheim for eksempel. De kunne rett og slett ikke bli mett på fotball. Jeg våger å forklare mye av storhetstiden på bakgrunn av dette. Har spillerne nok med sin egen fotball mister man en dimensjon i forhold til de som betrakter og vurderer andre lag og spillere.

Mest minneverdig for min del som trener er et kraftig munnhuggeri jeg hadde med Gøril Kringen på en av treningene. Gøril hadde irritert seg over at vi, etter hennes mening, brukte for lite tid på defensiv organisering, og ga i klare ordelag uttrykk for dette. Ja, men herregud vi har 80-15 i målforskjell, prøvde jeg å argumentere med. Hva er problemet liksom? Lemenet ga seg imidlertid ikke og under store protester ble den illsinte bortvist fra banen slik at vi kunne fortsette treningen. I ettertid ler vi godt av denne episoden, men den gir også et godt bilde på den kulturen som eksisterte. Her var det spillere som stilte krav. Ikke bare mot trener, men det var også en indre justis blant spillerne som var en toppklubb verdig. I ettertid kan jeg vel si det slik: Å ha en spiller som Gøril Kringen i garderoben, er en gave til enhver trener.

De gode tidene fortsatte videre når tusenårsskiftet opprant. Når Sturla hadde lagt sine tre år bak seg ble det en ytterligere oppgradering på trenersiden. Jeg skal ikke her begi meg ut på en fotballfaglig vurdering, men Trond Nordsteien hadde både evnen og kredibiliteten til å utnytte omgivelsene på en forbilledlig måte til fordel for klubben. Trond hadde gjennom flere år markert seg som en av de mest spennende trenerne i Midt-Norge. For Ørn ble hans inntreden viktig i den forstand at man her hadde funnet en trener som var i stand til å forlenge storhetstiden. Det ble seks år der den gode treningskulturen ble foredlet videre. Klubben hadde fortsatt ikke så mange ressurspersoner med seg som den burde hatt, men til gjengjeld var de som var med usedvanlig dyktige. Sportslig leder Jon Gunnar Gundersen og styreleder Inger Marie Vingdal er gode eksempler på det. Inger Marie ble etterfulgt av den kjente Trondheimspolitikeren Turid Innstrand i 2002, en styreleder som var dyktig nok til å matche de gode ressursene som var i klubben fra før. 

Ikke minst var Gunder en vital kraft i organisasjonen med en enorm dedikasjon. Han kjøpte seg faktisk leilighet på Rosenborg Park med tanke på at han da bodde nærme Rosenborgbanen, hvor laget hadde sin hjemmebane og der de også hadde noen ukentlige treninger. Det ble en kraftig strek i regningen at klubben mistet Rosenborgbanen like etterpå.

 OL-gullet til Norge i 2000 må selvsagt nevnes. Hele seks Ørnspillere var i OL-troppen: Gøril Kringen, Gro Espeseth, Bente Kvitland, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen og Brit Sandaune. OL-gullet medførte en ytterligere oppsving for kvinnefotballen, men som tidligere fikk heller ikke dette en ønsket effekt i forhold til tilskuertall på kampene her hjemme, men likevel, et stort skritt fremover når det gjelder aksepten. 

I første halvdel av 2000-tallet var det fortsatt svært attraktivt for utenbys spillere å komme til Trondheims-Ørn. På Rosenborgbanen hadde klubben etablert seg og hadde nå et lønnlig håp om å kunne knytte seg enda tettere opp mot banen med eget klubbhus. Dette ønsket ble mildest talt tatt imot med svært liten entusiasme av Trondheim Kommune. 

Vinnerkulturen imidlertid, kunne ingen rokke ved. Også treningskulturen var ekstremt god og klubben samarbeidet godt med Olympiatoppen. Spillerne hadde høye mål både for egen del og for lagets utvikling. De trivdes i klubben og var der lenge. Gjennomsnittsalderen var høy. Det var kontinuitet både blant spillere, trenere og støtteapparat. Det var dessuten spillere i stallen som hadde vært med på det meste og flere av disse var enormt viktige rollemodeller. En spiller som Brit Sandaune for eksempel var ikke den som sa så mye, men når hun først hadde noe hun ville si så lyttet alle med andektighet. Alle de beste spillerne i Trøndelag og Møre i disse årene ville spille for Ørn. Ikke bare fra Midt-Norge forresten. Klubben var attraktiv for spillere fra hele landet pga godt miljø, et godt sportslig opplegg og det faktum at Trondheim er en studentby.

Kulturen var i det hele tatt ganske lik den man så rundt RBK sitt a-lag . Alt så nær som økonomi, og vi kan i ettertid si at Trondheims Ørn på den tiden var god på alt som ikke kostet penger!

Intet tre vokser inn i himmelen og alt går i bølger her i verden. Så også i Trondheims Ørn. Før eller siden kan loven om suksessmetning slå inn. Andre klubber som en stund kanskje hadde vært litt lammet av Ørns suksess begynte å røre på seg. På slutten av Tronds tid som trener begynte det å komme tegn på at alt ikke gikk helt på skinner lengere. En liten metthetsfølelse snek seg kanskje inn? Man hadde vært vant med seriegull og cupfinaler i en årrekke. Ikke bare det, klubben hadde også deltatt i Champions League noen år med bra resultater og er faktisk den eneste norske klubben som har kommet til semifinalen i turneringen. Dette gjelder både for herrer og kvinner og er absolutt noe å ta med seg dit Trondheims Ørn har kommet nå, i mytenes verden. 

Når vi kommer frem til midten av 2000-tallet er Trondheim-Ørn fortsatt i en posisjon der man av alle regnes som kvinnefotballens ubestridte storhet. Seriegull i 2003, nr to etter Asker i 2004, men så kommer året 2005. Kun nr fire i serien, tap i kvartfinalen mot Røa og rundspilt i Champions League mot Turbine Postdam. I ettertid ser man at dette er begynnelsen på slutten av storhetstiden, men den store negative hendelsen er likevel en ting som Trondheims-Ørn ikke rår over selv. En avgjørelse som skaper et markant veiskille for klubben.

På grunn av nye lisenskrav mister klubben retten stil å spille på Rosenborgbanen. Samtidig opphører også Bjørkmyr å være et fast holdepunkt med klubbhus og treningsbane. Plutselig har ikke klubben noe sted å være lengere og en omflakkende tilværelse gjennom flere år starter. Lufta går skikkelig ut av ballongen. Nye lisenskrav som skal være ment å styrke de beste klubbene gjennom bedre fasiliteter får i stede enorme negative konsekvenser. 

Trondheims-Ørn holder likevel fanen over vannet også de neste 15 årene, men blir ikke så attraktiv for ambisiøse spillere lenger. Andre klubber på Østlandet har overtatt den rollen. Ørn opplever dessuten en helt ny problemstilling. Spillerne er attraktive for utenlandske klubber. Spesielt fra USA og den nye proffligaen. Ørn-spillere som Ann Kristin Aarønes og Gro Espeseth er svært attraktive. Dette føltes selvsagt som et eventyr for spillerne og klubben ville ikke stå i veien for en overgang. Men man ville selvsagt få noe økonomisk ut av disse overgangene. Tapet av Anka og Gro var stort, men ikke verre enn at man burde kunne eksistere vider som toppklubb. Siden fulgte også Unni Lehn og Ragnhild Gulbransen etter.  Som før unte klubben spillerne dette eventyret, men amerikanerne brukte alle skitne triks i boka for å komme unna så billig som mulig. Ørn fikk virkelig en smak på den kyniske delen av fotballen.

Trondheims Ørn hadde gjennom mange år bevist at klubben lå langt fremme når det gjelder drift av sitt a-lag, men at man hadde langt igjen når det gjelder klubbdrift fikk man i møte med svenske Umeå, som man innledet et samarbeide med i noen år. En foregangsklubb i sin tid med et solid publikumstall og brasilianske Marta Vieira da Silva på laget. Trondheims Ørn lå lysår etter når det gjelder klubbdrift og økonomiske muskler. En skikkelig vekker som tydeliggjorde at organiseringen av en toppklubb i fremtiden måtte ligge på et helt annet nivå. Det hører imidlertid med til historien at Umeå nå er borte fra fotballkartet. Klubben gapte over for mye og raknet til slutt, mens Trondheims-Ørn nå altså er Rosenborg.

Når Gøril Kringen starter på som trener i 2006 blir det likevel et år bedre enn forventet. Anne Sophie Hunstad er ny styreleder, den tredje kvinnen på rad og dermed sørger hun for at det blir 12 år med kvinnelige styreleder i Trondheims Ørn etter nær 80 år med kun mannlige. Optimismen er fortsatt til stede. Fortsatt er det gode spillere i laget og fortsatt har man toppidrettskulturen under huden. Likevel blir det slik at det voldsomme trøkket fra tidligere år sakte glir over og flere spillere gir seg etter denne sesongen. I 2007/2008 blir det nesten å starte på scratch igjen for å bygge kultur og verdier blant de nye som kommer. Mye god klubbkultur har likevel gått i arv og Unni Lehn, Kristin Lie, Heidi Pedersen, Gunnhild Følstad, Marianne Paulsen og Ann-Iren Mørkved er eksempler på spillere som er garantister for at Ørn fortsatt holder seg i toppen av norsk fotball. Men mange av disse skal falle i fra i de nærmeste årene. 

Når vi kommer så langt som til 2011 er klubben på randen av konkurs. Ørn skulle egentlig ikke hatt lisens til å fortsette, men på utrolig vis greier klubben å sikre videre drift. Hvis man på bakgrunn av dette kommer til den konklusjonen at årene før og etter 2011 ble et bevis på dårlig klubbdrift vil ikke det være riktig. Tvert imot er det viktig å forstå totalbildet. Ikke minst den mangelen av posisjon kvinnefotballen hadde opp imot gjeldende styringsverk, mot sponsormarkedet og opp imot en fair behandling fra lokal sportspresse. Alt dette forhold som begrenser det oppnåelige potensialet.

I ettertid kan nedgangen fra posisjonen fra å være fyrtårnet i norsk kvinnefotball til å bli en vanlig ordinær middelhavsfarer forklares slik:

  1. Å miste Rosenborgbanen som hjemmearena viste seg å bli katastrofalt. En omflakkende tilværelse uten tilhørighet skapte forvitring.
  2. Det ble mindre attraktivt for spillerne å være i Ørn/komme til Ørn. Sentrale spillere dro til USA og proffotball. Østlandsklubber som Kolbotn, Røa og Stabæk ble for andre mer attraktive.
  3. Spillerutviklingsmodellen forvitret. Samarbeidet med krets fungerte ikke godt nok med tanke på utvikling av lokale talenter.
  4. Det ble færre ledertyper i stallen. Der treningene noen år tidligere var tøffe bataljer hvor spillerne gjerne gikk i klinsj med hverandre ble det etter hvert for snilt.

Likevel må vi fremheve også disse årene i Ørnhistorien. Alle klubber opplever nedgangstider, som gjerne betyr nedrykk både en og to divisjoner. Spillere, trenere og ledere i disse årene skal tvert imot ha ros for at de har klart å holde Trondheim-Ørn i øverste divisjon mot alle odds. 

Jeg tar gjerne med hva Karen Pettersen, en av klubbens store ildsjeler fra begynnelsen av 80-årene uttaler:

«I en periode som småbarnsmor var jeg kun publikum noen år, men jeg kom inn igjen i 2011 og har siden vært med på det meste. 

Så det jeg kan si om de siste årene er at klubben også da har vært avhengig av frivillig arbeid fra foreldre.

Ettersom det gjerne har vært spillere som bodde 3-4 timers kjøretur unna trodde jeg det var umulig å få foreldre til å stille på kamp. Men helt utrolig hvor positive de var. Kan nevne mor til Svanhild Sand som kjørte fra Rendalen for å ta kampvakta si. Om jeg spurte om noen kunne være på kjøkkenet de gangene vi hadde større arrangement rundt kampene var hun den første som meldte seg. Og hun var ikke alene om å stille, Iren Olsen (mammaen til Guro Reiten) kjørte fra Sunndal. Kan vel egentlig ramse opp mange foreldre som gjorde det samme. Spillerne har frem til i fjor solgt dopapir fast to ganger i året, men de har virkelig fått prøvd seg på å selge mye forskjellig. Laks, bøker, sokker osv….og ikke mist den årlige fotballskolen hvor alle spillerne måtte stille hele uka som instruktører. Spillerne har vært så dedikerte og lojale at de som var i fulltidsjobb prøvde å endre jobbhverdagen sin den uka for å stille opp en dag eller noen timer hver dag for å bidra.»

Når vi nå skriver 2020 er klubbnavnet Trondheims-Ørn borte. De som har vært med på reisen kan se tilbake med stolthet over at klubben er den eneste som har holdt stand i toppen siden kvinnefotballen begynte å røre på seg i begynnelsen av 70-årene. Fra den landsomfattende toppserien ble opprette i 1987 har klubben som en av tre klubber holdt seg i øverste divisjon uten å rykke ned. Trondheims Ørn er i tillegg den mestvinnende gjennom disse årene og topper maratontabellen.  

I 2011 kommer det et veiskille for Trondheims Ørn. Dermed kan vi bokføre fire viktige veiskiller i klubbens historie i den tiden kvinnefotballen har eksistert. Tre av disse veiskillene har positive fortegn, ett veiskille har et ganske så negativt fortegn. Utvilsomt positivt i 1972 da kvinnefotballen ble opprettet. Positivt i 1991 da en femårsplan som førte til storhetstiden ble utarbeidet. Negativt i 2005 da klubben mistet Rosenborgbanen som hjemmearena. Positivt i 2011 da en økonomisk snuoperasjon reddet klubben fra konkurs. Det viktigste veiskille av alle er tenkt å bli det som kom i februar i 2020. Trondheims Ørn er historie. Kvinnefotballen har kommet under Rosenborg sine vinger. Historien vil vise om også dette blir et veiskille med positivt fortegn. 

Året 2011 blir altså et avgjørende år. Selv om laget gjør det brukbart og kan se tilbake på en cupfinale året før med Gøril Kringen som trener, ser alt annet bekmørkt ut. Egenkapitalen er negativ som et vondt mareritt.  

At Ragnar Slettstøl ble valgt til styreleder på et ekstraordinært årsmøte dette året viser seg å være et svært lykkelig valg for klubben. Riktignok kommer ikke de sportslige fremgangene, men filosofien som nå legges er at det må bygges en solid grunnmur før man kan begynne å tenke på å komme tilbake til den absolutte toppen. Vi som har vært med i klubben tidligere støtter denne innstillingen og er enige med Ragnar og de som har sittet i styret sammen med ham. Nye tider tvinger frem nye tanker og rammebetingelsene må bare bli bedre for de nye generasjonene med spillere. Klubben har nemlig vært i toppen av norsk og internasjonal fotball, ikke på grunn av gode rammebetingelser, solid økonomi og en antallsmessig stor organisasjon, men på tross av dette. Det er den enorme dugnadsånden og den store dedikasjonen som først og fremst har bragt klubben suksess.

Guro Reiten, nå i Chelsea

Det er derfor med tilfredshet vi ser at klubben vil gjøre det den kan for å ta vare på disse verdiene. Alle ser imidlertid at det må mer enn dette til i fremtiden. Avstanden til andre norske klubber med bedre rammebetingelser har blitt for stor. For ikke å snakke om avstanden til de beste utenlandske klubbene. Med Koteng Arena og navnet Rosenborg er det i hvert fall en god mulighet til å komme tilbake til tronen i Norge, samtidig som det burde være gode sjanser til å gjøre det godt i turneringer som Champions League. 

De positive tegnene er der allerede. En ny og meget spennende generasjon med spillere er klar for å bringe Rosenborg til topps i Norge, før man igjen tar veien ut i Europa!