Klubbkulturen skapte vinnerkultur

av TF

Ny del i vår artikkelserie om Trondheims-Ørn, kvinnefotballens lokomotiv.

Starten av kvinnefotballen i Ørn på begynnelsen av 70-tallet var en ellevill tid. Jentene som hadde fattet interesse for dette nye fenomenet fikk mye oppmerksomhet fra mange kanter. Det var ikke én turnering på landsbygda man ikke ble invitert til, og damelaget til Ørn var gjerne trekkplasteret.

Det store spørsmålet mange av de nyfikne tilskuerne stilte seg ble gjerne: Kunne jenter egentlig spille fotball? Det kunne kanskje være delte meninger om det, men hadde man forståelse for at dette var en idrett som var i ferd med å innarbeide seg, så skjønte man også at kvaliteten ikke kunne være helt på topp. 

Fotballen som sådan på begynnelsen av 70-tallet var på mange måter helt annerledes enn i dag. Dette gjelder først og fremst treningsmetoder og treningskultur. Spesielt i vintersesongen. Ikke noe kunstgress selvsagt og det var gjerne snørike vintre på den tiden. De beste lagene fra Rosenborg og nedover trente vanligvis på Lerkendal. Også Ørn-damene slapp til der en gang i uka etter hvert. Treningsforholdene var faktisk ofte ganske gode, selv om det var full vinter. Opplevelsen av å spille på en brøytet snøbane var fantastisk for yre spillere. Med mindre man fikk en ispigg i leggen selvsagt. Men det rare var at den gode snøbanen ofte ble valgt bort. På Strinda i tredje divisjon, der jeg spilte i et par sesonger etter militæret, fikk vi nesten aldri trene på denne banen, selv om vi hadde tildelt tid og selv om banen lå der innbydende. Det var en besynderlig filosofi som lå bak. Vi skulle bli sultne til våren kom! Vel, vi ble veldig sultne, men ballmottakene gikk i hytt og pine, og pasningsspillet var mest «i retning av» i de første seriekampene på våren. I stedet ble det gjerne å jogge opp til Fossegrenda, før det var førstemann tilbake til Lerkendal. Dette var en innarbeidet kultur i mange klubber.

Heldigvis hadde vi trenerne i Ørn bakgrunn fra klubber som Nidelv, og ja, Ørn! I Nidelv der jeg hadde spilt min fotball siden syvårsalderen hadde juniorene med fantastiske Harald Sunde i spissen vært i NM-finalen noen år tidligere. Spesielt treneren Bjørn Schjølberg hadde befestet en klubbkultur der teknisk trening og spill sto i høysetet. Dette var en arv jeg tok med meg inn i Ørn. I herreavdelingen i Ørn hadde det også vært typer med sans for den tekniske delen av fotballen, noe vi lot oss påvirke av. Byssan og Kjekken var, og er, fotballegender i Trondheim blant de av oss som har kommet litt opp i årene. Tekniske spillere helt på linje med de beste, men det skortet vel litt på holdningene.

Sigmund Hansen og Per Erik Hofstad, de første trenerne i Ørn damefotball, brukte sågar tennisballer helt i starten da man startet opp treningene på Lilleby skole i 1972. Ideen var lansert av daværende landslagstrener George Curtis som også gjorde dette på landslagssamlinger med herrene. Kall det gjerne et signal fra mr. Curtis til norsk fotball. I Norge var vi kjent som fjordinger og slett ikke som noen tekniske vidundere!

Dette med tennisballene til Sigmund og Per Erik markerer på en måte en filosofi som befestet seg tidlig i Ørn. Man ville være i front, man ville prøve ut nye ting og man ville gjerne starte noe som de andre ikke helt hadde fått med seg enda.

En annen ting Ørn var tidlig ut på var å spille kamper mot gutter. I starten mot småguttelag, etter hvert mot guttelag og til slutt juniorlag. Det ble gjerne rundt fem kamper i året, og nytten av dette ble etter hvert uvurderlig. 

Også andre mer eller indre gode ideer ble unnfanget i jakten på å bli landets beste lag. Jeg kan gjerne nevne et par eksempler. Det ene eksemplet til etterfølgelse også i dag. Det andre eksempelet må vel i mildeste fall kalles et bomskudd og noe treneren i Ørn ikke hadde sluppet billig fra hvis det hadde skjedd i våre dager.

Det gode eksemplet har med idrettspsykologi å gjøre. Den etter hvert svært anerkjente idrettspsykologen Willy Railo hadde kommet ut med en bok som var forløperen til «Best når det gjelder». Vi pugget det interessante stoffet, tok med oss spillerne til helgeseminar på gårdsbruket til Sigmund Hansen på Lånke og doserte med den største selvfølgelighet om temaet overfor spillerne. Selvtillit, spenningsnivå og fluktreaksjoner var blant temaene. Selv om vi var amatører i faget fikk vi likevel en bra dialog med jentene. Erfaringen med kvinnelige spillere har alltid vært at de er nysgjerrige på nye ting, både fotballfaglig og annet som kan komme dem til nytte.

Det andre eksemplet er som sagt mer kontroversielt.

Treneren hadde fått det for seg at spillerne skulle veies. Den ene etter den andre måtte opp på vekta og kiloantallet ble sirlig bokført i et dertil egnet skjema. På strak arm fikk spillerne beskjed om hvor mange kilo som eventuelt måtte av. Det ville bli kontrollmåling om to måneder. Den enkelte fikk beskjeder som; Du tar av to kilo, du tar av tre, mens det i et tilfelle ble notert fem kilo i skjemaet, men treneren besinnet seg og oppga 4,5. De som ble nullet ut trakk et lettelsens sukk. Det var ingen vitenskapelige beregninger som lå bak vurderingen, kun en visuell betraktning der og da. 

Etter to måneder viste det seg at alle hadde klart målsetningen. Alle så nær som en spiller, nemlig Karen Espelund. Hun var til gjengjeld den eneste som hadde fått beskjed om å legge på seg. 1,5 kilo syntes å være passende i forhold til den spede bygningen. Først når hun ble generalsekretær i Norges Fotballforbund 25 år etterpå kunne hun melde at hun hadde nådd målet!  

I dag hadde det blitt fyken umiddelbart om man hadde stelt i stand noe lignende, i tillegg til at det sikkert hadde blitt en god nyhetssak for TV-2 sporten. Den gangen hadde man imidlertid ikke hørt om hverken anoreksi eller bulimi. Dessuten så ble jo vekta brukt på samme måte hos Nidelv senior herrer der treneren selv hadde spilt, og man var jo opptatt av å være like seriøs som hos herrene! Jeg må beskjemmet innrømme at vedkommende trener var undertegnede, men trøster meg med at alle spillerne fra den gang den dag i dag er ranke, flotte og lette på foten. Det må vel dessuten tilføyes at de aller fleste av spillerne var godt voksne og at de således tålte en trøkk! 

Når vi kommer frem til 1979 hadde kvinnefotballen eksistert i Ørn allerede i syv år. Den første pionergenerasjonens tid går definitivt mot slutten og nye unge jenter kommer til. Klubben har arrangert tiltak blant yngre jenter og i tillegg fanget opp navn på noen som hadde spilt en del med gutter.

Mange av disse jentene er helt ned i 16 årsalderen, men heldigvis satt man også med noen overlappinger av spillere rundt 19-20 år som hadde kommet til i de siste årene.

Men borte er viktige kontinuitetsbærere og en innarbeidet og stødig klubbkultur blir utfordret. En av de unge som kommer er Eva Gjelten, klubbens toppscorer gjennom tidene. Sammen med henne flere jenter fra Kolstadområdet. Disse jentene viser frem at de har bra tak på lærkula. I likhet med andre jenter på samme alder fra andre områder i Trondheim. Når Ørn vinner finalen i klasse kvinner jr i Norway Cup i 1981 beviser det at klubben hadde tatt utfordringen på en god måte. 10 av spillerne på det laget skulle senere spille mange seniorkamper på Ørn a-lag.

Likevel skal det vise seg at kvaliteten også andre steder rundt i landet har bedret seg. For første gang når ikke Ørn opp i NM-kvalifiseringen og Sunndal går til sluttspillet i Oslo på vår bekostning. Dette ikke bare til glede for Sunndal, men også til skadefro. Ørn hadde nemlig bestilt hotell i forkant, noe Sundal gjorde et stort poeng ut av. For oss var det bare prinsippet om å være i forkant som slo inn.

En annen viktig hendelse fra 1979 var en bestemt sykkeltur fra Bjørkmyr til Lerkendal. Sammen med et par venninner hadde Inger Johanne Jensen bestemt seg for å prøve seg på pikelaget til Ørn. Inger Johanne kom aldri dit at hun bemerket seg på fotballbanen, men hun står bak den viktigste sykkelturen noen i Ørn noen gang har foretatt. Siden 1979 og til og med nå i 2020 har minst en i Jensenfamilien, til enhver tid, hatt viktige posisjoner i Ørn. Mor Jorid, søster Karen og brødrene Per Joar og Svein Erik, i tillegg til Inger Johanne selv har gitt år av sine liv til klubben. De har stilt treningsbane og klubbhus til disposisjon på Bjørkmyr, sittet i styret og ikke minst lagt ned en helt utrolig dugnadsinnsats for klubben. De har på mange måter vært redningen i de periodene klubben har vært nede i bølgedaler. Per Joar har også vært leder i serieforeningen i kvinnefotball fra 1978. En forening Ørn var en av stifterne til. Når den fantastiske dugnadsånden kommer på bordet så må også Edvin Enlid nevnes. Far til en av våre beste spillere gjennom tidene, Monica Enlid. I samme tidsrom som Jensenfamilien har han vært en enorm resurs for klubben. Ikke bare det å legge ned mye arbeide, men også som rollemodell for alle oss andre. Hans påvirkning på det menneskelige plan har vært helt unik.

Når vi kommer til 1980 er Ørn fortsatt en ubestridt ener i Midt-Norsk kvinnefotball, men blir skikkelig utfordret av Troll fra Rindal i 1982. Troll vinner den såkalte eliteserien i Midt-Norge og er en sterk utfordrer til Ørns posisjon i en treårsperiode fremover. Eli Landsem var en av drivkreftene. Jeg for min del føler at min trenerperiode går mot slutten og strengt tatt hadde vel også jentene bruk for nye impulser. Jeg var så heldig at jeg fikk med meg seieren i sluttspillet blant de tre seriemestrene fra Østlandet, Vestlandet og Midt-Norge i 1983 som en avslutning. 

Nesseguttens damelag fra Levanger hadde markert seg litt i et par år, og vi hadde lagt merke til treneren, Hans Petter Larsen. Vi tok kontakt og fikk napp. Hans Petter satt på det tidspunktet også i styret i RBK og vi syntes det var en fin annerkjennelse at en derfra ville trene Ørn. Hans Petter viste seg å være en person som investerer en voldsom entusiasme og innsats i det han brenner for. Slik sett så passet han utmerket inn i Ørn der flere av oss var bygd av samme materiale.   

Utover på 80 tallet fortsatte Ørn å være det ledende laget i Midt-Norge. I denne perioden kom det også noen svært interessante spillere inn fra andre steder. Lisbeth Karlseng kom fra Mo i Rana og Tone Haugen fra Steinsdalen. Begge to i landslagsklasse. Tone Haugen står tilbake som et ikon i Trondheims Ørn. Hun fikk utmerkelsen Olavstatuetten i 1995. Adresseavisens hederspremie som kun går til idrettsutøvere som har markert seg internasjonalt på høyt nivå.

1987 ble et svært viktig år både for oss i Ørn og for norsk kvinnefotball for øvrig. For første gang skulle de beste lagene spille i en landsomfattende serie. Vi i Ørn hadde, sammen med de andre beste klubbene, trykket på i mange år for å oppnå dette. Også en annen viktig ting skjedde dette året. Norge ble europamestere med statsminister Gro Harlem Brundtland til stede på Ullevål. Trude Stendahl fra Sandviken ble den store spilleren. Senere spilte hun for oss i Ørn. Tone Haugen spilte på Norge i dette mesterskapet.

På slutten av 80-tallet hadde Ørn tre bra år under trener Svein Hugås og spilte finale i NM på Bislett i 1989. Det ble jobbet godt, men det viste seg at vi ikke greide å henge helt med på nivået til Asker, Klepp og Sprint/Jeløy i disse årene.

Når vi skal forklare storhetstiden til Ørn som varte fra 1993 til ca 2004 så må vi starte med hva som skjedde i 1991.

A-laget hadde hatt en meget svak sesong og det var på hengende håret at man ikke rykket ned. Faktisk så ble plassen berget så vidt på et mål bedre målforskjell på bekostning av BUL, Oslo. 

Den given som hadde vært der tidligere hadde forvitret, spillerstallen manglet i stor grad ledere og det var vanskeligere å bekle viktige støttefunksjoner rundt lagene. Innstillingen fra tidligere tider om at vi skulle være i forkant eksisterte ikke lengere. Noe måtte gjøres!

Noe som var heldig opp i denne situasjonen var at Egil jensen hadde kommet inn i klubben som styreleder dette året. I tillegg hadde Hans Petter Larsen igjen overtatt som trener. Egil brukte sesongen til å se an situasjonen og gikk i dialog med de av oss som hadde klubbkulturen under huden. Han registrerte at det var en enorm dugnadskultur på plass, men at det var vesentlige mangler på struktur og planmessighet. Det ble arrangert et helgeseminar i Selbu der vi kort fortalt ble enige om at vi skulle tilbake til toppen av norsk fotball igjen. Klubbstrukturen ble sett på med kritiske øyne og man fant fort ut at de få, men meget arbeidsomme sjelene som var der hadde for diffuse roller. Her var det bruk for å stramme opp organisasjonen i tillegg til at vi måtte bli flere.  Dessuten startet arbeidet med å legge en femårsplan. Midt på 90-tallet skulle Ørn igjen være blant de beste. I ettertid ser vi at dette arbeidet var svært viktig og at det bar frukter. Det var altså en vel fundert plan bak det som senere skulle bli en storhetstid uten sidestykke i norsk kvinnefotball. Det er derfor forstemmende å lese i Josimar at tidligere Askertrener Hans Knutsen forklarer Trondheims Ørns storhetstid nærmest som ren flaks. For øvrig ikke overraskende. Østlandsarrogansen har vi blitt vel kjent med gjennom årene.

Dette var hovedpunktene i femårsplanen:

  1. Styrke organisasjonen. Definere roller.
  2. Styrke stall og holdninger med eksterne spillere.
  3. Bygge opp landets beste treningskultur.
  4. Vi skulle underbygge ønsket spillestil med video/ kampanalyse

Selv om det gikk dårlig i 1991 så hadde det også skjedd positive ting i forkant. En ung Tone Haugen samt de to 18-åringene Gøril Kringen og Brit Sandaune hadde kommet fra Stjørdal året før. Enda unge, men absolutt ikke tungbedt når det gjaldt seriøs satsing.

Treningskulturen tok man umiddelbart tak i. Morgentreninger kl. 07.00 sto plutselig på programmet. I ABRA-hallen, Rishaughallen eller ute der man fikk slippe til. Etterhvert ble det ikke uvanlig at Ørnspillere var opp i 12 treningsøkter i uka. De fleste dager altså to økter pr. dag. Operasjon best i landet var i gang!