TF 10èrn Frank Lidahl

av TF

Frank Lidahl har de siste årene markert seg som en markant skikkelse i trøndersk fotball, og hjertet i trøndersk fotball har han hatt lenge. Etter mange år og en strålende jobb i Kolstad utvandret Lidahl til Skien og Odd, før han videre endte opp i Sandefjord. Der bor han ennå, men har heldigvis tatt til vettet og brukt sin kompetanse der den hører hjemme, i trøndersk fotball.

Under Lidahls ledelse har et Ranheim på randen av konkurs hatt en imponerende omveltning og de siste årene har klubben ikke bare etablert seg i toppen av norsk fotball, men også bygd en bærekraftig plattform som forhåpentligvis gjør at Ranheim er en stabil toppklubb for trøndere også i fremtiden.

Sannheten er at Ranheim er den 3.klubben Lidahl har jobbet i fra toppfotballen, etter å ha jobbet som markedssjef både i Odd Grenland og Sandefjord Fotball før han ankom Ranheim.

Markedssjef i SF

Det mange ikke husker er dog at Lidahls første møte med kjendisstatusen var da han i 2004 deltok i realityserien Robinson på TV3, og allerede her kunne man vel ane at dette var en type som kom til å slå seg frem.

En god historieforteller er han også, og her er hans TF 10èr

  1. Hvem er tidenes trønderske fotballspiller?
  • Dette er et nesten umulig spørsmål å svare på. Det har vært ulike epoker med forskjellig emosjonell betydning, ulik kvalitet og det er ikke noe fasitsvar på dette. Jeg vil trekke frem to spillere. For meg er Sverre Brandhaug størst. Antagelig har jeg gjort han enda større enn det han var, men for meg var han Norges Maradona. En hovmester som alltid fikk meg til å tro det kunne komme noe uventet. Allerede i barnehagen var det om å gjøre å være Sverre Brandhaug da vi spilte på løkka. Målet mot Molde i 88 da han driblet seg gjennom som Maradona i 86, skuddet i krysset mot Lillestrøm – som ble det siste han gjorde. Jeg gråt da Kong Sverre måtte legge opp. I tillegg vekter jeg Roar Strand høyt. Han jobbet hardt for klubb og supportere år etter år. For meg et bilde på det å jakte de små marginene hver dag gjennom å stå på hardere enn de andre, hver dag. Lojaliteten og det faktum at han ble i klubben. Som jeg sier selv; noen må være Roar Strand i enhver klubb om det skal bli utvikling over år. Alle kan ikke dra videre.

    2. Hvilken Rosenborgkamp husker du best?
  • Det blir faktisk den første kampen jeg dro alene på Lerkendal. Serieåpningen i 1987 mot Mjøndalen. Jeg fikk med meg 50 kroner, det skulle dekke både buss, billett og godteri/drikke. Jeg tok bussen alene til Lerkendal, det var det året jeg skulle fylle 10 år noen måneder senere. Jeg hadde med meg flagg og sto på store stå. RBK vant 3-0 og Andre Nieuwlaat scoret 2. Jeg hadde fått en ny helt. Jeg var sikker på at RBK kom til å vinne alle kamper dette året, men det gjorde de altså ikke. I tillegg var jo dette året da hele Norge skulle skyte straffer, etter at Tom A. Schanke hadde kuppet bakfulle tingdelegater og fått gjennom straffekonk dersom det var uavgjort ved full tid.

    3.Hva er ditt beste fotballminne fra barne og ungdomsårene?
  • Der vil jeg trekke fram alle årene vi dro med Kolstad ned til Norway Cup. Første året var i 88. 11 år gammel, foreldrene sendte oss i buss med trenerne ned til Oslo, vi fikk med 100 kroner i lommepenger og deretter var det bare å ha det gøy med gode venner ei uke. Tenk hvilken enorm innsats trenerne gjorde som ansvarlige for 20 stk 11-12 åringer. Det var alltid mange lag fra Kolstad som bodde på samme skole. Slik ble dette årets høydepunkt for e hel klubb, og det sterke samholdet som kjennetegnet Kolstad er jeg sikker på kan spores tilbake til Norway Cup og hva det betydde for hele klubben.

    4. Hvem har betydd mest for ditt fotballiv?
  • Her er det mange som har betydd mye i ulike faser, det er egentlig urettferdig å trekke frem noen. Når det er sagt; Kalle Thesen og Jon Skjervold tok i mot oss som trenere da vi begynte som 6-åringer, og var med oss til vi ble 14 år. De stilte opp døgnet rundt gjennom hele året, de la til rette for at vi kunne utvikle oss både som spillere, mennesker og lag. Vi ble en voldsomt sammensveiset kompisgjeng. Noen år senere, da gruppa vår hadde sklidd litt ut, kom først Harald Berg og deretter Frode Arntsen inn som trenere. Ingen andre ville trene oss. De to tok jobben, og lyktes med å få oss til å tro på oss selv, det ble ei gruppe og et lag som sprang gjennom veggen for hverandre. I sum tror jeg de jeg har nevnt har betydd veldig mye for det jeg senere har tatt med meg og anvendt i fotballen som leder.

5. Nevn en som har vært et forbilde, og hvorfor?

  • Her er det umulig å komme utenfor Nils Arne Eggen og Bjørn Hansen. Hver for seg, men ikke minst som en komplementær duo. Tankegodset, formidlingsevnen og dynamikken i hvordan de til enhver tid utfylte hverandre. Jeg føler meg rett og slett privilegert over å ha fått vokse opp i ei tid da to personer så til de grader har utviklet og definert et tankegods som har definert en hel region. Og som med en slik ekthet har blitt tydeliggjort som suksesskriterier for å bygge en optimal kultur. Slik jeg har tilnærmet meg det de har stått for, så er det fortsatt èn ting jeg mener ikke kan komme tydelig nok fram, men som er vanskelig å formidle i ei bok eller i et foredrag. Det handler om HVOR intenst det må være, ned på detaljnivå, hver dag for å lykkes. Alt som skjer må henge sammen med ordene, det er antagelig forbeholdt svært få mennesker å kunne lykkes med en slik pisk og kjærlighet kombinasjon. Den intensiteten og det ektefølte engasjementet til Nils Arne er noe jeg siden 1988 og fortsatt er svært inspirert av.

    6. Alle har en scoring man har scoret selv som man husker ekstra godt, hvordan var ditt supermål?
  • I barnefotballen hadde vi faste posisjoner. Jeg var høyre back fra jeg begynte som 6-åring til vi begynte å spille 11’er som 13-åringer. Da ble jeg midtstopper. Det ble svært få mål på meg. Som junior ble jeg sentral midtbanespiller. Den dype rollen. Men jeg fikk satt inn et skudd fra tjue meter mot Østersund i interkretsserien i 96. Ikke var det planlagt, ikke var det rent treff, men for de som så på kunne det nok oppleves som et pent mål.

    7. Din trønderske drømmeellever, selvfølgelig i 4-3-3?
  • Petter Strøm .- Aslak Fonn Witry, Are Tronseth, Tore Monsvoll (Kolstad i 93, den beste trønderske stopperen som aldri ble toppspiller), Rune Berg (Kolstad. Egentlig kaptein, nr 7 og sentral midtbanespiller, og der er jo Kong Sverre. Men Guden Rune må med og må stå venstre back) – Roar Strand, Sverre Brandhaug, Kristoffer Løkberg – Harald Martin Brattbakk, Gøran Sørloth, Serkan (berget plassen alene for Kolstad fra dødens posisjon høsten 05).

    8. Hva er ditt beste Skandiacup minne?
  • 1989. Vi var gode, spilte fantastisk fotball og slo ut alle favorittene på veien mot Lerkendal. I semifinalen møtte vi Byåsen. På den shabby grusbanen nærmest den gamle inngangen. Byåsen hadde èn utrolig trussel; Jan Magne Schanke. Jan Magne hadde skjegg som 12-åring, var et fysisk monster og skremte alle. Men vi spilte de av banen, produserte sjanse etter sjanse. Uten å sette ballen i mål. Jan Magne ble matchvinner. Tap 1-0. Vi måtte ned til Lerkendal og hente bronsemedaljen. Byåsen vant selvsagt finalen. Så nære, men likevel så langt i fra. Men selve uka var minnerik og det var det nærmeste jeg noen gang kom Lerkendal.

9. Din beste medspiller?

  • Det må bli Oddvar Korsnes. En klassisk indreløper, med både spilleforståelse, målfarlig og en fin fyr som alltid satte standard på trening. Oddvar misset det litt en periode og ble fristet til å ta et år i Strindheim som juniorspiller. Da snakket vi ikke med han på et år, men da han kom tilbake var han inne i varmen igjen. Oddvar gjorde flere gode sesonger på A-laget til Kolstad også, og holdt det gående lengst av alle oss som hadde spilt sammen siden vi var små. I 1997 tapte Kolstad kvalik om opprykk til 1.divisjon mot Raufoss. Oddvar var så god det året at det gikk rykter om at Fulham var interessert. I 1997 fylte han 20 år, da var det plutselig mulig å komme inn på Bajazzo lovlig. Da hadde det gått et par år der vi hadde blitt løftet inn vinduet på Bajazzo. Men nå som Bajazzo ble tillatt kan vi nok si at det ble et hinder for at Oddvar fikk tatt ut sitt fulle potensial.

    10. Din verste motspiller?
  • Jeg er 77 modell. Thomas Melum er 76 modell. Vi møtte han annet hvert år. Han var provoserende god. Først i Othilienborg. Og deretter da han var spielfuhrer i Strindheim. Da jeg var førsteårs junior i Kolstad møtte vi Strindheim, som da hadde et av landets beste juniorlag. Jeg mot Melum sentralt på midten. Jeg har aldri løpt så mye uten ball, var helt sjanseløs. Thomas fikk flere sesonger i toppfotballen. Hadde Thomas spilt i dag og kommet til Ranheim, ville alle trøndere forstått hvor sterk han var. Han ville ha vært blant de aller beste i landet i sin rolle. Han er en av hundrevis av trøndere som aldri fikk skinne ordentlig på den øverste scenen.
Frank fra tiden i Odd Grenland