Fra fordommer til aksept

av TF

Trønderfotball fortsetter sin artikkelserie om Trondheims-Ørns historie i samarbeid med Terje Berg.

Scandic Lerkendal den 13. februar 2020 kl 19:00. 

Ivar Koteng er i ferd med å åpne Rosenborg Ballklubb sitt årsmøte. I salen sitter det over 600 stemmeberettigede medlemmer. Både lokal- og riksdekkende presse er til stede. Det har bygget seg opp en voldsom forventning mot årsmøtet. Alle er spente på hva kvelden vil bringe. Det er først og fremst ledervalget det stilles forventninger til. I ukene frem mot årsmøtet hadde det kommet på en spennende lederstrid mellom Ivar Koteng og valgkomiteens mann, Ståle Gjærsvold. 

Ivar Koteng åpner årsmøtet med de vanlige frasene som må sies i slike anledninger. Så kommer han inn på hva selve årsmøtet skal dreie seg om. Kveldens viktigste sak sier han, er at deltagerne skal stemme over om Rosenborg BK skal inkludere kvinnefotball i sin satsing. Rosenborgs styre hadde innstilt på at de ville inngå samarbeide med Trondheims Ørn og at man til slutt hadde som målsetning en sammenslåing av de to klubbene under navnet Rosenborg Ballklubb. Deltagerne i salen hadde fått med seg at dette ble et viktig punkt på dagsorden, men det var nok ikke dette som gjorde at salen var fullsatt. 

Selv satt jeg siden av Karen Espelund, som endelig hadde sagt ja til å bli med i RBK-styret. Ukene frem mot årsmøte viste at Karens eventuelle inntreden hadde blitt tatt svært godt imot av så å si alle med tilknytning til RBK. Vi var begge spente på avstemmingen når spørsmålet om kvinnefotball i RBK kom opp. Det hadde kommet noen rykter om at noen i salen ville gå sterkt imot. 

I forkant av avstemningen ble det da også til at et par deltagere entret talerstolen og tok ordet med en klar oppfordring om å ikke begi seg inn på en kvinnesatsing. Jeg enset at Karen ble litt urolig i stolen siden av og hvisket stille: Nå er det din tur Karen! Hun var allerede klar og på spranget opp mot podiet. I et rolig og balansert innlegg argumenterte hun for at kvinnesatsingen ville bli en vinn/vinn situasjon for både herre og kvinnefotballen. I avstemningen i etterkant stemte nær 600 medlemmer for kvinnesatsingen, seks stemte imot. 

Dermed fikk kvinnefotballen en enorm aksept fra årsmøtet i Rosenborg Ballklubb. En aksept som både varmet og som i tillegg sto i skarp kontrast til mange fornedrelser og fordommer som kvinnefotballen hadde måttet svelge tilbake i tid. 

Et par uker i forkant av årsmøte i RBK hadde det vært et ekstraordinært årsmøte i Trondheims Ørn der eneste punkt på dagsorden var opphør av klubben Trondheims Ørn og navneskifte til Rosenborg. Etter avstemningen viste det seg at det ble 100% tilslutning for dette på et godt besøkt årsmøte. Dette kan virke merkelig. Hvor var klubbfølelsen? Betydde klubbnavnet Trondheims Ørn ingen ting? Faktum er at det for de aller fleste var en svært vanskelig sak. Bokstavelig talt hadde noen grått seg i søvn over at klubben de satte så høyt skulle slutte å eksistere. Samtidig forsto alle at det var selve sporten som måtte komme først og at merkenavnet RBK gjorde at fremtidige kvinnelige fotballspillere kunne utøve sporten sin med rammebetingelser og aksept som tidligere var uoppnåelig. De som var til stede på Trondheims Ørn sitt ekstraordinære årsmøte den kvelden viste en raushet mot fremtidige generasjoner som det står en enorm respekt av! 

Når tankene går tilbake i tid så er det fantastisk å tenke på den aksepten Ørn og resten kvinnefotballen har oppnådd de siste par årene. Den kom altså når de store klubbene som Chelsea, Lyon og Barcelona kom på banen. Dette er et paradoks fordi at det var fra de 

største klubbene, både nasjonale og internasjonale, man møtte de største fordommene og fornedrelsene i tidligere tider. Ikke bare fra de største klubbene forresten, men også i fotballkrets og i fotballforbund her hjemme. For ikke å glemme sportspressen. 

Ellers i samfunnet var det slett ikke slik at alle var negative. Heldigvis er de fleste av oss såpass rause og forståelsesfulle at man skjønner at ting tar tid. I tillegg til at man aksepterer at begge kjønn fortjener de samme mulighetene. 

Et av de styggeste eksemplene fra tidligere tider opplevde Trondheims Ørn og de andre pionerklubbene i etterkant av et av de første norgesmesterskapene som gikk i 1974. Ørn var for øvrig tapende finalist i det uoffisielle NM den gangen. De innledende kampene hadde gått på fredag og lørdag. 

En av Norges mest respekterte fotballpersonligheter, den tidligere proffspilleren Ragnar Larsen med fortid i italienske Lazio og Genoa var nå sportsjournalist i Aftenposten. I en syrlig reportasje greide han å lire av seg følgende etter et 20 minutters besøk på en av kampene: «Norgesmesterskapet i damefotball er uoffisielt og det bør det fortsette med. Vinneren av denne turneringen får tittelen Norgesmester. De kan ikke ha respekt for materien. Det skal ikke være lett å få en gullmedalje og den kan i hvert fall ikke deles ut når innsatsen begrenses til oppmøte.» 

Reportasjen fikk kraftig motbør, bla annet av herrelandslagspiller og senere landslagstrener for kvinnene, Per Pettersen, som kunne kommentere følgende i Dagbladet dagen etter: «Som i all annen idrett varierer kvaliteten, men generelt vil jeg si at kampene var bra med innsats og spilleglede. Aftenpostens artikkel er beklagelig fordi den rammer en idrett som er i ferd med å innarbeide seg. Den trenger derfor støtte, ikke å bli latterliggjort. Artikkelen var dypt urettferdig.» 

Dagbladet var for øvrig en avis som i motsetning til Aftenposten støttet det nye fenomenet kvinnefotball. Her er hva de skrev etter kampen: «Det var trampeklapp for finalelagene BUL fra Oslo og Ørn fra Trondheim under avslutningen av de uoffisielle Norgesmesterskapet på Bislett i går. Kampen hadde samlet 1407 tilskuere. Trampeklappingen fortalte hva tilskuerne syntes om jentene, som spilte en underholdene og god finale». 

Her i Trondheim var det også en holdning i sportspressen som fortalte om et anstrengt forhold til kvinnefotballen. Etter at Adresseavisens mest betrodde journalist på fotball hadde tatt en tur for å se en kvinnekamp ble han intervjuet på NRK Trøndelag. På spørsmål om hva han syntes om det han hadde overvært var svaret kort: Dette var dårlig, jeg ble ikke imponert. Vel, kan man si, hvor imponert hadde man blitt om man med dagens øyne kunne ha sett den første herrefinalen mellom Grane og Odd i 1902? 

Også fra NFF opplevde man i den første tiden en svært nedlatende holdning. I forkant av at Ørn skulle tilbake å spille NM-sluttspill i Oslo i 1975 kom det et klart nei fra NFF når kvinnefotballen hadde følere ute for inkludering. Når Ørns argeste konkurrent fra den tiden, BUL i Oslo sendte inn en søknad om å bli opptatt i NFF fikk man følgende svar: «Når det gjelder BUL sin mulighet til å bli medlem i Norges Fotballforbund så ligger jo den muligheten stadig åpen for guttenes vedkommende. Hvordan utviklingen kan bli for damene kan man ikke si i øyeblikket.» 

Både Danmark og Sverige hadde på det tidspunktet inkludert kvinnefotballen i sine forbund en god stund tidligere. 

Her i Trondheim hadde Trondheims Ørn en feide i pressen med kretsformannen i Trondheim fotballkrets. Utålmodigheten fra kvinnefotballens side med å bli akseptert ble ikke imøtesett i særlig grad. Man hadde riktignok fått med seg at damefotballens hadde tatt bra av både nasjonalt og internasjonalt, men følgende uttalelse i fra kretsformannen i Adressa forteller vel sitt om innstillingen: «Når det gjelder vår avventede holdning til damefotballen er vi helt på linje med Norges Fotballforbund, som mener at dette nok er et fenomen som vil tvinge seg frem slik det har gjort i våre naboland. Men jeg selv kan ikke tenke meg å gå i bresjen for damefotballen.» 

Fotballkrets og NFF sin motvilje fortsatte enda en stund og når landslagstrener for herrene Tor Røste Fossen var på en trenersamling i kretsregi på Lade uttrykte han i klare ordelag at kvinnefotballen var et problem man måtte passe seg for. 

Kapasiteten på garderober og baner over det ganske land ville lide om kvinnefotballen fikk ytterligere fotfeste, så vær obs folkens, var budskapet. 

Videre utover på 70- 80- og 90-tallet ble det etter hvert en bedring av aksepten, men for ofte ble kvinnelige spillere dømt og sammenlignet med mannlige spillere. Det var for så vidt greit hvis den som uttalte seg klarte å sette saken i riktig perspektiv. Fotball er et komplekst spill der også innarbeidet kultur spiller en stor rolle. Med andre ord er fotball et spill der man trenger masse tid for å bli utviklet mot et godt produkt. Forstår man det så forstår man også at kvinnelige fotballspillere kan bli like gode som mannlige. Begrensningen er kun den samme som i alle andre idretter, altså fysikken. 

Nå til dags er aksepten bedre, og om jeg har vært kritisk til fotballkrets og forbund tidligere i artikkelen skal jeg også legge til at det nå har kommet til krefter som har en helt annen holdning enn tidligere. Beveger man seg rundt i Trøndelag Fotballkrets sine lokaler i dag så treffer man kun personer med et stort hjerte også for kvinnefotballen. På sentralt hold må man trekke frem tidligere fotballpresident Per Ravn Omdal som et eksempel på en som har likestilt kvinnefotballen og kjempet for den gjennom mange år. Tidligere fotballpresident og RBK-leder Eldar Hansen må også nevnes. En god samtalepartner i tidligere tider. 

De første kvinnelige spillerne i Ørn brydde seg egentlig ikke så mye om at enkelte kom med nedsettende kommentarer, men trekker heller frem at det også var mange som støttet dem. En av de beste den gangen, Heidi Eliassen forteller at hun jobbet i Forretningsbanken sammen med Rosenborgspillerne Kåre Rønnes, Knut Børseth, Frode Kvam og Tor Robert Johansen. Disse gutta fikk tilgodesett tapt arbeidsfortjeneste når de reiste med RBK. Derfor bestemte hennes nærmeste foresatte at hun også skulle få fri lønn når hun var på bortekamp med Ørn. Sjefen sjøl adm. dir. Klaus Berg var selv en RBK`er både som spiller og styreformann i flere år. 

På min arbeidsplass følte jeg absolutt at kvinnefotballen ble vurdert seriøst og at vi ble tatt på alvor, sier Heidi. 

Heidi legger ellers til at spillerne selv også hadde et ansvar for å bli akseptert. At enkelte stilte med tynnstrømpebukse under shortsen var ikke noe hun satte pris på, det var jo å be om å bli ledd av forteller hun. Heidi sto ellers bak den første utstyrsavtalen Ørn fikk landet. Når de gamle draktene som ble sydd hos en av byens sydamer ble skiftet ut med Umbro levert av Gresvig på Torget i 1979 føltes det som et langt byks fremover. 

Er kvinnefotballen fullt ut akseptert i dag? Slett ikke. Det er fortsatt en vei å gå. Skal vi legge Espelundutvalgets rapport fra 2018 til grunn så blir konklusjonen at det både på holdningssiden og i den daglige tilretteleggingen på ulike nivå i norsk fotball er ting å ta tak i.