Trondheims-Ørn: Starten på eventyret

av TF

Starten for kvinnefotballen i Trondheim. Hvorfor ble det akkurat Trondheims Ørn?



På begynnelsen av 70-tallet dukket det opp et fenomen som fotballinteresserte ikke kunne
unngå å få med seg. Fra blant annet Oslo og Sverige kom det forlydender om at jenter hadde
begynt å spille fotball. Sverige var som vanlig foran oss her i Norge og der hadde de kommet
såpass langt at det kunne virke som at dette var noe mer enn et blaff.

Noen begynte å tenke tanken på at vi måtte komme i gang med damefotball, som det kun
ble kalt den gangen, også her i Trøndelag. I Trondheims-Ørn hadde dette blitt snakket om på
styremøtene, uten at man helt hadde det klart for seg hvordan man skulle gripe an saken.
Trondheims-Ørn var den gang en ganske meritert klubb som ble stiftet den 18. mai i 1917.
En dag før Odd fra nabobydelen Rosenborg, klubben som senere tok navnet nettopp
Rosenborg BK. Ørn, som klubben het i begynnelsen, hadde flere idretter på programmet,
men det ble fotballen som ble mest populær, men selvsagt bare for menn og gutter.

På 60- og 70-tallet ble det igangsatt en massiv utbygging av nye boligområder i Trondheim
og det betydde at så godt som all rekruttering ble forskjøvet ut til de nye drabantbyene.
Dermed hadde Trondheims-Ørn et stort problem. Den før så stolte klubben fra Lademoen/
Lilleby og Buranområdet mistet så og si hele rekrutteringsgrunnlaget sitt. Men det må sies at
man klarte å holde liv i de siste juniorårgangene på en imponerende måte. Vi finner f eks de
senere RBK-stjernene Sverre Brandhaug og Øivind Husby på guttelaget som ble kretsmestere
i 1974.



Kanskje redningen lå i å ta tak i dette nye med damefotball mente noen. Det var derfor en
skjebnens ironi da det en dag kom en telefon fra en ung dame ved navn Brynhild Normann
fra Ibostad ved Harstad. Hun hadde vært litt rundt i verden og hadde nå kommet til byen for
å jobbe på NTH. Brynhild hadde allerede ringt til flere klubber for å spørre om de hadde
kommet i gang med kvinnefotball, uten å møte noen form for entusiasme rundt spørsmålet.
Trondheims-Ørn var et stykke ned på lista, men der fikk hun til gjengjeld napp med det
samme. Hun kunne ikke ha rettet spørsmålet til en som ville ha tent mer entusiastisk på
saken enn formann Sigmund Hansen i Trondheims-Ørn. Ikke mange dager etterpå var
Brynhild og Sigmund avbildet i Adresseavisen med tribunen på Lerkendal i bakgrunnen.
Brynhild i Ørns treningsdrakt sjonglerende med det som vi den gangen kalte en TV-ball.
Brynhild måtte selvsagt spille sammen med noen, derfor ble det kort tid etterpå invitert til et
møte på Trubadur restaurant. Møtet ble satt til den 13. januar i 1972, og man hadde et
lønnlig håp om at fotballinteresserte jenter dukket opp. Vi må si at det ble fullklaff! 28 jenter
fant veien opp trappa og inn til de legendariske lokalene der byens mest kjente
fotballklubber hadde sine mer eller mindre seriøse spillermøter.

Ledelsen i Ørn ved Sigmund
Hansen og trener Per Erik Hofstad hadde planen klar hvis det kom nok interesserte. Man
hadde booket tid i gymsalen på Lilleby skole for treninger fremover.
Og jentene stilte villig vekk på treningene som gikk med liv og lyst fremover. Et artig poeng i
denne første tiden er at det også dukket opp noen fruer til kjente Rosenborgspillere, men
det viste seg snart at det ikke var noen automatikk i at ferdighetene til deres livsledsagere
ble overført videre til dem. Tvert imot ble nok dette kun et blaff. Det var først og fremst
jenter som hadde en tilknytning til idretten fra før som overlevde den først tiden og som
syntes dette var moro. Et viktig poeng her er at noen av dem slett ikke startet med blanke
ark. Flere kom fra mindre steder der de f eks i frikvarterene på skolen hadde spilt sammen
med guttene.

Ragnhild Myhre



Ragnhild Myhre fra den lille øya Tarva i munningen av Trondheimsfjorden er et godt eksempel. Det ble fotball i friminuttene og det ble gjerne fotball også på kvelden.
Jentene måtte selvsagt være med slik at det ble nok spillere til to lag.
Ragnhild var på det første møtet på Trubadur og deler en spesiell plass i Ørnhistorien
sammen med Else Henriksen, Eli Bjørgmo Jakobsen og Heidi Eliassen. Else var i likhet med
Ragnhild på det første møtet på Trubadur. Nå snart 50 år senere er hun sammen med andre
veteraner på plass og lager lunch til dagens spillere når de kommer fra morgentrening på
Koteng Arena.

Eli ankom klubben utpå høsten samme år. Det hører også med at Eli forsøkte å starte et
damelag under Heimdal IL. Hun fikk sågar samlet ca 30 jenter, men styret i Heimdal gikk imot
dette og det ble i stedet Ørn som fikk nyte godt av Elis entusiasme og kompetanse. Heidi
Eliassen hadde begynt på det såkalte Karilaget og er historisk på den måten at hun er den
første kvinnelige spilleren i Trøndelag som ble scouset og tilbudt overgang til en bedre klubb,
god som hun var. Disse fire jentene tok etterhvert lederroller i Trondheims-Ørn i de første
årene, samtidig som de spilte på laget. De ble godt støttet opp av Sigmund Hansen og den
gamle klubblegenden med erfaring fra klubbdrift i Ørn og på kretsnivå, Oddvar Halvorsen.
Både Ragnhild, Else, Eli og Heidi har tilknytninger til klubben i dag. De er på hjemmekampene
og deltar ellers på forskjellig måte i klubbes indre liv. I sannhet fire trønderske
fotballegender!


Et spørsmål som snart reiste seg var å finne motstandere å spille mot. De fantes jo i praksis
ikke i den første tiden. Stor ble derfor gleden når det viste seg at IFK Østersund skulle
komme med flere lag til Trondheim etter invitasjon fra IL Astor. IFK Østersund hadde også et
damelag og dermed ble Ørn oppringt. Man takket selvsagt ja til invitasjonen. Kampene skulle
gå på Lade idrettsanlegg der man fra kommunalt hold aller nødigst fikk spille to av kampene
på gress. Resten av kampene måtte gå på støvete grusbaner i flott maivær. Det sier litt om
innstillingen til damefotballen at tilbudet ble trukket tilbake når kommunen fikk høre at den
ene kampen som skulle gå på gress var damekampen. Dermed ble det bare en kamp på
gress, men damene på Ørn og IFK Østersund var likevel lykkelige selv om kampen ble flyttet
over til grus. Alle fotballspillere har kjent den herlige rusen det er å se frem til en kamp man
virkelig har gledet seg til. Denne maidagen i 1972 var de 11 euforiske Ørnspillere som entret
den harde grusbanen på Lade idrettsanlegg. Endelig kamp!

Pressen var også til stede på denne begivenheten og når man leser reportasjen fra Arbeider-
Avisa i dag sier den litt om nivået i den første tiden, men også den nedlatende holdningen
enkelte i sportspressen hadde til dette nye fenomenet. Under et bilde der det var litt for
mange spillere samlet rundt ballen sto det følgende: «Fem øre for å få vite hva dette
norsk/svenske oppgjøret egentlig dreide seg om. Den stakkars ballen ser det i hvert fall ikke
ut som damene bryr seg stort om for øyeblikket». Vedkommende reporter fant ikke noen
grunn for å oppgi resultat i kampen. Fra andre kilder ser vi at det ble tap med 7-0 for Ørn.
Men en barriere ble brutt og man meldte seg derfor på til det uoffisielle NM som ble
arrangert i Oslo på høstparten. Gjennom noen år ble det uoffisielle Norgesmesterskapet
årets høydepunkt både for Ørn og andre klubber. Lag fra forskjellige steder i landet møttes
til innledende kamper på Idrettshøyskolen i Oslo, med kamper på fredag og lørdag, mens
finalen ble spilt på Bislett, og da som forkamp til en herrekamp. Det var Frigg, den gang i 2.
divisjon som sørget for at dette var mulig på deres kamper. Frigg var en klubb som fra
starten stilte seg positive til kvinnefotballen.
Ved ett tilfelle var det imidlertid så vidt man fikk overtalt banemesteren til å la kampen gå.
Han var bekymret for gressmatta, og det selv på en tørr og fin høstdag. Dessuten påpekte

han at det skulle være VM på skøyter der til vinteren. Hva det hadde med saken å gjøre var
det vanskelig å få tak på utenom at man møtte den vanlige nedlatende holdningen til
kvinnefotballen.
Men dog, de årene det ble avholdt uoffisielle Norgesmesterskap på denne måten møtte
også pressen opp. Dagbladet utmerket seg med å ha forståelse for at jentene trengte tid for
å komme opp på et visst nivå, men ellers var det så som så med støttespillere i
sportspressen. Kampen på søndag ble for eksempel vurdert og sammenlignet med godt
innarbeidet herrefotball, uten at det ble nevnt at de to finalelagene hadde spilt to fulle
kamper på fredag og lørdag i forkant, selv om pressen godt visste dette. I stedet var det
dårlig skjult nedlatenhet som rådet.



I de påfølgende årene ble det en oppgave fra Ørn sin side å fremme kvinnefotballen også
ellers i Trondheim og Trøndelag. Dette var ikke så enkelt siden man drev utenfor
kretssystemet. Man arbeidet derfor med å få i gang en privat serie over kretsgrensene i de
to trøndelagsfylkene. Steinkjer, Henning, Varden og Byåsen ble med i tillegg til et lag til som
Ørn selv tok initiativ til, kalt Karilaget.
Parallelt med dette kjempet man en kamp mot den fotballen som var organisert innenfor
NFF og kretsene i Trøndelag. Dette vil i praksis si en kamp mot herrefotballen, eller rettere
sagt en kamp for å bli akseptert sammen med herrefotballen. På kretstinget i Trondheim
Fotballkrers i 1974 tok Ørns Eli Bjørgmo ordet og introduserte tanken om at også fotball for
kvinner burde bli tatt opp i NFF. Hun møtte dessverre liten forståelse og satt skuffet tilbake
etter møtet med et klart inntrykk av at man var kommet til et sted hvor man var uønsket.
Men Ørn lot seg ikke knekke så lett, dette ble heller til inspirasjon for å ta opp kampen. I de
følgende årene ble det et noe betent forhold mellom Trondheims Ørn og Trondheim
Fotballkrets. Det hører med til historien at lederen av fotballkretsen også var medlem i
Trondheims Ørn. Noe som indikerer at det heller ikke var noen selvfølge at man vant gehør
hos alle i egen klubb.



Etter hvert som tiden gikk ble det imidlertid mer og mer tydelig at fotballen for kvinner var
kommet for å bli. I 1976 ble kvinnefotballen offisielt godkjent og innlemmet i NFF, også dette
etter hard kamp en periode. Trondheims Ørn var en av pionerne som hadde tatt kampen og
kjempet den gjennom i Norge. Klubben hadde dessuten markert ganske solid at de var den
ledende kvinneklubben i Trondheim og Trøndelag.
Senere ble klubben utfordret av andre til å være selve kvinnefotballklubben i landsdelen.
Både Heimdal, Brage, Ranheim, Byåsen og Kattem har gjennom årene på forskjellig tidspunkt
hatt en uttalt målsetting om å overta hegemoniet, men Trondheims Ørn har holdt stand. En
av suksesskriteriene har faktisk vært at man ikke har hatt en intern kamp mot
herrefotballen. Siden 1986 har det kun eksistert kvinnefotball i klubben.
Trondheim Ørn går inn i historien som utilnærmelige på samme måte som Rosenborg har
vært det på herresiden. Nå spiller begge i sort og hvitt under navnet Rosenborg. Trondheims
Ørn lever kun videre i mytenes verden!

Artikkelserie i samarbeid med Terje Berg, her sammen med Steinar Lein og Ragnar Slettestøl.

Terje Berg:

Klubbakgrunn: Trondheims-Ørn, Nardo FK, Nidelv og RBK. 67 år og bor i Blomsterbyen på Nardo!Vokste opp i Nidelv og spilte der fra barnealderen til jeg ble senior. Ble korsbåndskadet tidlig på 70-tallet, noe som passet bra da jeg da kunne konsentrere meg om å trene fotballjentene i Ørn! 

 Har flere sesonger som trener i pionertiden, i tillegg til å trene Ørn i to sesonger midt i storhetstiden, i 1995/96. Flere år med lederverv  i klubben.Ungdomstiden ble tilbragt til dels sammen med den gjengen som stiftet Nardo FK. Senere har jeg vært trener for a-laget i Nardo og flere lag i aldersbestemt, både jenter og gutter.Vært med i diverse komiteer i NFF og på kretsnivå.Fra 2011 – 2015 i RBK som ekstern spillerutvikler i samarbeide med RBK U-16 og tidligere RBK-spiller Øivind Husby, og Torgeir Vatn. Pasjonert tilhenger av britisk fotball, noe som gjorde at jeg fikk utgitt en del bøker om engelske fotballklubber gjennom Egmondt forlag for noen år siden.I dag leder av foreningen Fotballens venner Trøndelag.